Mandal 90
Tekst: Ole Dahle

Mandalleiren, ja, ja... Det var en av de gode, gamle leirene, det. Selv om jeg kanskje husekr den best for det evinnelige støvet som lå over leiren og den mildt sagt avskrekkende haiken, var det en bra leir.

Det hele startet opp med en evig lang busstur fra Asker til Mandal. Vi ankom Norges sørligste by lørdag den 4. august 1990, og ble litt overrasket da vi så at leiren var på en campingplass. Men vi fikk tildelt troppsområde ute i furuskauen, som sikkert ikkeennå er helt som den var før leiren. Saken var den, at all mose og gress ble slitt vekk, og sandjorden under fikk fly fritt omkring. Særlig da de 4700 leirdeltakerne skulle masjere inn til leirbål ble det litt av en sandstorm.

Selve hendelsene på leiren fra dag til dag husker jeg lite av, det som sitter igjen er et inntrykk av at vi vekselsvis bygde og ryddet på patuljeområdet, dro på forskjellige økter som skulle være morsomme og spiste mat som vi ikke klarte å lage godt nok. På kveldene var vi på leirbål, og det som sitter igjen derfra er sangen 'Å gid jeg var...' med hvem-vet-hvor-mange-vers og Breviks ubetalelige 'Min hatt den har 3 kanter' - en klassiker.

Haiken på Mandal var virkelig noe for seg selv, og den eneste som kommer opp mot den er marerittet fra Krageviken i 1988. Kar tene vi hadde på Mandal var fra 70-åra, hvis jeg husker riktig, og etter den tid hadde beveren, altså den i naturen og ikke i 2. Asker, jobbet hardt i området. Halvparten av vannene i naturen stod ikke på kartet, og i tillegg var terrenget ulent (en gang gikk vi 1 km på en time) og avstanden til overnattingsplassen for lang til at vi rakk frem. En eller to patruljer i 2. Asker fullførte hele haiken, vi andre måtte ta en snarvei for å rekke bussen tilbake til sivilisasjonen. Ja, ja, en haik skal jo ikke være for lett heller.

Den nest siste dagen på leiren var det Mandal-tivoli. Alle troppene hadde boder, og speiderne betalte for moroa med mandaler, en spesiell valuta som måtte kjøpes fra leirledelsen. Pengene gikk til et veldedig formål.

Troppens tilbud var 'dæljestokk', og selv slo jeg i hvert fall et par karer i bakken. Noe av det morsomste på ivoliet var å hive dvamper på jentene i Holmen 1. Absolutt verdt pengene. Jo, tivoliet var nok et av høydepunktene på leiren.

Men, som det viste seg, ikek en gang Mandal-leiren varte evig. Lørdag 11. august tok vi fatt på den lange veien hjem. Som alltid var det litt trist at leiren alt var slutt, og jeg satt igjen med følelsen at det hadde vært en leir som alle likte.