Nordmarka 95
Tekst: Håkon Hasting

Nordmarka 95 var en herlig leir. Det var den leiren hvor vi stort sett kunne gjøre det vi ville, uten at noen hadde noen innvendinger imot det. Det meste som kunne gå bra, gikk bra, og Nordmarka 95 har i ettertid for meg stått som den leiren da Pute på avslutningsleirbålet gikk frem og sa at 'Dette er den beste leiren jeg har vært med på'. Det har jeg verken hørt før eller siden av den mannen.

Nordmarka 95 var en solskinnsleir. Tropevarme hele uken og langt over tjue grader i badevannet. Det var kanskje dette som gjorde at humøret på guttene holdt seg så bra hele leiren, selv om vannblemmene florerte i mang en joggesko, og enkelte sekker trykket på slitne speiderskuldre med nærmere 30 kilo. For det var ingen liten strekning som skulle tilbakelegges. Vi ble busset til Mylla helt nord i Nordmarka, og endte opp i Lommedalen en uke senere. En uke for oss selv i skogen nesten uten å møte på kiosker eller andre turgåere.

Det sistnevnete gjorde ikke så veldig mye, men det med kioskene var værre for mange. De oppsamlede lagrene av cola og chips hjemmefra ble sakte men sikkert tomme utover uken, og det var ikke alle som hadde ordnet med tilkjørte forsyninger, som enkelte rovere hadde. Derfor oppstod det vill Texas da Løvlia åpnet kiosksalget da vi kom på vei innom. Stikkordet her må ha vært fri flyt av cola og sjokolade.

Forresten ikke rart omsetningen på annanasbrus må ha steget i været på Løvlia den dagen. Kvelden før var det nemlig duket for den tradisjonelle asnasnasavspisingen for leiren, og stemningen stod i tretoppene. Tror aldri jeg har hørt liknenede brøling etter de gule fruktskivene på noen annen leir. Det var bare det at Fleske-Lars hadde stukket av med hele hermetikklageret vårt. Fleske-Lars var en fløytespillende slusk som livnærte seg av å stjele mat fra gårdene i Nordmarka. I hvert fall heter det så. Trangen etter annanas hos samtlige speidere resulterte i en vill jakt i skogen etter lyden av en fløyte, og Fleske-Lars var ikke trygg et sekund. Til slutt måtte han kapitulere, og asnasnas- sangen kunne igjen bryte stillheten i natten. Nattmanøveren var i alle fall noe av det beste jeg har vært med på.

Nordmarka 95 var en ren 2. Asker-leir. Kanskje var det fraværet av jenter som gjorde at guttene torde å slippe seg litt løs. For vi gjorde det. De første leirbålene var det litt nølende stemning på, men det tok seg raskt opp. Roverne tok initiativet, og mot slutten av leiren hadde alle patruljene vers til leirsangen. Det skjer vel heller sjelden at patruljene har for mye underholdning til leirbålene.

Jeg vil uansett huske Nordmarka 95 som en særdeles sammensveisende leir og en real opptur.